Det jobbes nå på spreng for å utvikle en effektiv og trygg vaksine mot SARS-CoV-2, og en del legemiddelselskaper er nå i gang med fase-3-studier på sine vaksiner. Men hvordan lages disse vaksinene, og hvordan virker de? Og kan vi føle oss trygge på at vaksinene vil være frie for alvorlige bivirkninger og beskytte oss mot covid-19?
Dette er del 2 av en serie på 3 bloggposter om korona og vaksiner.
Les del 1: Noen tanker sett i lys av svineinfluensavaksinen
Les del 3: Bør vi ha obligatorisk vaksinering?
Nye legemidler testes grundig. I min bok «Placebodefekten – Hvorfor alternativ behandling virker som det virker» har jeg et kapittel om utprøving av legemidler og kliniske studier, hvor jeg skriver:
Det første trinnet i en klinisk studie kalles fase 0. Her gir man en lav dose av medikamentet til 10−15 personer for å se hvordan det oppfører seg i menneskekroppen. Basert på disse dataene kan man gå til fase 1, hvor medikamentet gis i en terapeutisk dose til 20−80 mennesker. Her forsøker man å finne ut hvilken dose som har terapeutisk effekt, og hvilke bivirkninger som oppstår i ulike doseringer.
Etter at man i fase 1 har fått en forståelse av hvilke doser som kan brukes trygt og effektivt, kommer en enda større utprøving på 100−300 mennesker. Dette kaller vi fase 2, og det er svært ofte her medikamenter feiler. Dette er den første fasen hvor man virkelig tester om medikamentet har den medisinske effekten vi ønsker, uten at det er for store bivirkninger. Hvis fase 2 viser seg å være positiv, så kommer den endelige testfasen, fase 3.
Det er kliniske studier i fase 3 som virkelig dokumenterer at et medikament virker som ønsket. Her tester man den gjerne på ti ganger så mange mennesker, ofte fra 1000 til 3000 personer, for å samle enda mer data om hvordan effekten er sammenlignet med eksisterende legemidler, og eventuelle bivirkninger som er så sjeldne at man bare ser dem når medikamentet testes på mange.
Hvis en klinisk studie i fase 3 er vellykket, vil produsenten kunne søke om godkjenning for legemiddelets bruk og salg. Ofte vil myndighetene kreve at flere fase 3-studier utføres for å være virkelig sikre på at effekten er god nok og at medikamentet er trygt. Når medikamentet er godkjent, innledes en overvåkingsfase som kalles fase 4. Dette er når legemiddelet er tatt i allment bruk og brukes på titusener eller millioner av mennesker. Svært sjeldne bivirkninger vil man ikke ha mulighet til å spore før mange nok mennesker har tatt medikamentet i bruk, og derfor samler myndigheter og legemiddelprodusenter i denne fasen inn rapporter om bivirkninger og analyserer disse statistisk for å se om det kan være en sammenheng mellom medikamentet og bivirkningen.
Enkelte vaksiner mot det nye koronaviruset har altså allerede nådd fase-3. Vaksinen mot svineinfluensa kunne utvikles veldig raskt fordi der var vaksinen i praksis allerede klar, både den vanlige sesonginfluensavaksinen pg en pandemivaksine mot fugleinfluensa, og man trengte bare å tilsette riktig virus, og så produsere og distribuere den globalt.
Utvikling av vaksine mot det nye koronaviruset har også gått noe raskere enn normalt fordi vi allerede har kunnskap og erfaringer fra SARS og MERS, som SARS-CoV-2 er en variant av. Dermed starter man ikke helt fra scratch.
Målet er å utvikle en vaksine som er svært trygg og som er effektiv mot dette spesifikke viruset, men som også gir immunitet som helst varer over lang tid, og som aller helst også er effektiv hos eldre mennesker med allerede svekket immunforsvar – noe som gjør at vaksiner ofte virker dårligere i denne gruppen.
Ulike typer av vaksiner
Det finnes ulike typer vaksiner man kan utvikle. Jeg skal forsøke å gi en enkel gjennomgang av dem her, før jeg kommer tilbake til hva slags vaksinetyper som ser mest lovende ut for SARS-CoV-2.
1) Virale vaksiner: Disse vaksinene inneholder det viruset man ønsker å beskytte mot, men finnes i to ulike varianter.
Noen virale vaksiner inneholder levende, men svekkede, virus. Man dyrker frem svekkede virus ved å smitte dyre- eller menneskeceller gjentatte ganger helt til det oppstår naturlige varianter av viruset som er mindre sykdomsfremkallende, eller ved å modifisere virusets genetiske kode direkte for å gjøre det mindre farlig.
Disse svekkede virusene vil gi en immunrespons, men ikke kunne gi sykdom hos ellers friske mennesker. Det finnes mange slike vaksiner i bruk, blant annet mot meslinger, kusma, røde hunder, kopper, og vannkopper. Men de innebærer en liten risiko for at selv de svekkede virusene kan smitte andre uvaksinerte som har et svekket immunforsvar, og dermed gjøre dem syke.
Dette er likevel et tilnærmet ikke-problem så lenge mange nok i befolkningen er vaksinert. Da vil man ha flokkimmunitet, og viruset vil statistisk sett aldri kunne smitte et slikt utsatt individ fordi ingen rundt personen bærer på smitte.
Dette er for øvrig en av årsakene til at flokkimmunitet er så fryktelig viktig i en befolkning. Ettersom ingen vaksiner er 100 prosent effektive og enkelte individer ikke er vaksinerte (fordi de er for unge eller ikke tåler vaksiner), er det kritisk at mange nok er vaksinerte og immune slik at smitte ikke kan spre seg i befolkningen og smitte disse individene.
En annen type virale vaksiner har inaktiverte, eller døde, virus. Her dyrkes det frem virus som deretter drepes gjennom oppvarming eller bruk av kjemikalier som for eksempel formaldehyd (som finnes helt naturlig i kroppen vår og i maten vi spiser). Dette er samme prinsippet som brukes for influensavaksiner, og disse vaksinene kan heller ikke gjøre noen syke, fordi virusene er døde og ødelagte.
Ulempen med denne type vaksiner er at de som regel er noe mindre effektive enn vaksiner med levende, svekkede virus. Det gjør at man ofte må få flere doser av slike vaksiner, eller, som med svineinfluensavaksinen, tilsette en adjuvans, ofte en aluminiumssalt, noe som er helt uproblematisk.
2) DNA- eller mRNA-vaksiner: I denne type vaksiner er det ikke noe virus i det hele tatt, men derimot bare genmodifisert DNA eller syntetisk mRNA («messenger RNA», eller «budbærer-RNA») med de genetiske instruksjonene for å produsere S-protein.
Dette S-proteinet er det etterhvert så velkjente pigge-proteinet vi ser på overflaten av koronaviruset og som gir den det karakteristiske utseendet.
DNA-vaksiner er noe mer krevende å få til å virke fordi her må DNA inn i cellekjernen til menneskeceller for å kunne bidra til å produsere mRNA som så må bevege seg ut i cellen før det kan begynne å produsere det ønskede virus-proteinet. Man kan kun få DNA inn i cellekjernen når celler deler seg, så dermed er det en tregere prosess.
Det pågår forsøk hvor man forsøker å omgå dette ved å sende elektriske pulser samtidig som vaksinen gis for å øke opptaket av DNA i celler, men bruker man heller mRNA direkte, er det vesentlig mer effektivt. Ved å ha mRNA i vaksinen heller enn DNA, kan mRNA enkelt trenge inn i cellen, noe 95 prosent av det automatisk gjør, og starte proteinproduksjon med en gang.
Med denne metoden trenger man ikke dyrke koronavirus for å tilsette i vaksinen, så vaksinen vil være helt fri for virus. Man «lurer» derimot kroppen til å produsere S-protein selv, ved at mRNA-molekyler i vaksinen får våre egne celler til å begynne produksjonen av dette virus-fragmentet.
Dette anses som trygt fordi mRNA aldri kan gi en infeksjon, da det ikke er snakk om hele virus. De trenger heller aldri inn i cellekjernen, og kan derfor ikke påvirke det menneskelige DNAet. I tillegg så brytes disse molekylene ned av kroppen selv i løpet av få timer, slik at risikoen for langvarige bivirkninger er veldig liten.
På den annen side gjør nettopp dette at enkelte stiller spørsmål ved om slike mRNA-vaksiner vil gi en beskyttelse som varer over tid. Hvis ikke vil det medføre at man må få flere doser av vaksinen, noe som er mer kostbart og tidkrevende, og dermed suboptimalt. Men selv om en vaksine bare gir beskyttelse i begrenset tid, vil det være godt nok til å kunne ta brodden av pandemien slik at verdenssamfunnet kan gå tilnærmet tilbake til normalen.
Å lage slike DNA- eller mRNA-vaksiner er relativt kjapt og enkelt ettersom man bare trenger å produsere mRNA/DNA-materie som produserer «fingeravtrykket» til viruset – som vårt immunforsvar da vil lære seg å gjenkjenne. Man slipper å dyrke store mengder virus for bruk i vaksinen, og når det ikke finnes noe virus i kroppen som immunforsvaret vårt må bekjempe, kan det konsenterer seg om å bare bli «sterkere».
Det betyr at man forventer en veldig sterk og god immunrespons fra slike vaksiner etter kun én dose, uten bruk av noe adjuvans. Lykkes man med dette vil det åpne en helt ny arena for ulike typer vaksiner som da kan produseres vesentlig raskere enn tradisjonelle vaksiner.
Men ingen vaksiner basert på denne metoden er så langt ferdig utprøvd i store fase-3-studier, og ingen slike vaksiner er derfor godkjent for bruk i mennesker, så hvis dette lykkes vil det være en helt ny type vaksine.
Det er blitt testet ut mRNA-vaksiner mot rabies, influensa og Zika i noen små tidlig-fase-studier, og resultatene var lovende, selv om de ikke helt levde opp til forventningene. Men det ble også rapportert om moderate til alvorlige lokale og systemiske reaksjoner, selv om de alvorlige tilfellene var svært sjeldne.
Resultatene for mRNA mot covid-19 har derimot vært mer oppløftende, både med tanke på effekt og trygghet.
3) Viral-vektor vaksiner: Norge har allerede sikret seg retten til å få tilgang på en slik vaksine når den er klar. Denne type vaksiner er basert på andre kjente virus, som for eksempel meslingevirus eller forkjølelsesvirus i en svekket variant som er genetisk modifisert til å lage for eksempel S-protein.
En undertype av denne type vaksine har virus som replikeres i kroppen, men som ikke selv kan gjøre noen syke. Dette er den metoden man har brukt for å lage vaksine mot ebola, og slike vaksiner er gjerne svært effektive. Denne typen vaksiner er det også lang forskning på i forbindelse med å utvikle en vaksine mot HIV.
Ulempen er at om man allerede er immun mot f.eks. meslinger eller det spesifikke forkjølelsesviruset, så vil en slik vaksine være mindre effektiv da vårt immunforsvar vil ta knekken på de svekkede og genmodifiserte virusene før de får produsert nok S-protein til å gjøre nytte for seg.
En annen undertype av slike vaksiner har genmodifiserte virus som ikke replikeres i kroppen. Det finnes ingen slike vaksiner i bruk i dag, selv om metoden brukes i genterapi av for eksempel kreftpasienter. Her vil man normalt måtte ha flere doser av vaksinen for å oppnå god nok immunitet.
4) Proteinbaserte vaksiner: Til slutt har man proteinbaserte vaksiner. Dette er den metoden flest legemiddelselskaper er i gang med å forske på. Disse vaksinene minner om vaksiner med inaktiverte virus, men heller enn å bruke hele, døde virus, har det bare fragmenter av disse virusene, mer spesifikt gjerne bare S-proteinet, altså «blomstene» eller «piggene» på overflaten til viruset.
Slike vaksiner har vist seg effektive mot SARS i dyreforsøk, men har ikke blitt testet i mennesker. En ulempe med denne type vaksiner er at immunresponsen de gir er så pass svak at de ofte krever en adjuvans for å gi kraftig nok immunrespons, samt kreve flere doser.
En annen undergruppe av de proteinbaserte vaksinene er noen som bruker viruslignende partikler (VLP), som gjerne er «tomme skall» av virus hvor «innmaten» og det genetiske materialet som gjør at viruset kan replikere seg, er fjernet. Disse gir ofte en kraftig og god immunrespons, men er krevende å produsere.
HPV-vaksinen Gardasil er en VLP-basert vaksine, og den er uhyre effektiv og særdeles trygg.
Som vi ser er det altså mange ulike type vaksiner som nå prøves ut. Noen av dem er basert på velkjente metoder, mens andre er mer eksperimentelle. Det er likevel viktig å huske på at mens Donald Trump løgnaktig betrygger sin mest naive velgerbase med at USA vil ha en vaksine klar «very soon», er det i realiteten i dag ennå ingen garanti for at vi noensinne vil få en effektiv vaksine.
Og om vi får det, kan det fortsatt ta mange måneder før den er klar til bruk.
Hvilken type vaksine kan vi forvente oss?
De mest lovende kandidatene per nå er et par viral-vektor vaksiner hvor genmodifiserte forkjølelsesvirus brukes for å produsere S-protein som trener vårt immunforsvar til å gjenkjenne det nye koronaviruset. Et legemiddelselskap bruker et forkjølelsesvirus som smitter aper (den «norske» vaksinen), et bruker et annet virus som smitter kyr og griser og gir dem sykdommen Vesicular stomatitis, mens et annet selskap igjen bruker et forkjølelsesvirus som smitter mennesker.
Fordelen med å bruke ape-viruset er at det ikke kan gjøre mennesker syke, og ingen mennesker har et immunforsvar som umiddelbart vil angripe det. Bruker man virus fra mennesker, er det i så fall viktig å bruke en variant av forkjølesesviruset som er svært sjeldent og som få eller ingen har vært smittet av før, ellers vil disse som tidligere nevnt kunne ha en naturlig immunitet mot forskjølsesviruset og vaksinen vil da ikke være effektiv hos disse individene. I begge tilfeller kan likevel kryssimmunitet, altså eksisterende immunitet mot et liknende virus, fortsatt svekke immunresponsen vaksinen gir, noe som vil være uheldig.
Den vaksinen Norge har sikret seg er basert på et forkjølesesvirus fra sjimpanser for å levere DNA-kode inn i våre muskelceller slik at de begynner å produsere S-protein som immunforsvaret da vil lære seg å kjenne igjen. Vaksinen har fått det sexy navnet AZD1222 og benytter seg av en ikke-replikerende virustype som dermed uansett ikke kan gi sykdom, og skal gi en kraftig immunrespons etter bare én dose.
Denne vaksinen, som utvikles ved Oxford-universitetet i samarbeid med legemiddelselskapet AstraZeneca, er blitt testet på mus og rhesusaper som ble smittet med koronaviruset, og vaksinen ga beskyttelse mot korona-lungebetennelse i følge en studie som ennå ikke er blitt fagfellevurdert. Vaksinen viste heller ikke noe tegn til å utløse autoimmun sykdom hos apene.
Vaksinen er senere også testet i fase-1- og fase-2-studier på ca 500 mennesker. Her fant man at vaksinen hadde akseptabel trygghet, dvs ingen alvorlige bivirkninger etter ca 2 måneder, og ga en god beskyttende effekt mot SARS-CoV-2. Forskerne er derfor nå i gang med en fase-3-studie på rundt 10.000 personer i Storbritannia. Det er også påbegynt tilsvarende fase-3-studier i Brasil, India, Sør-Afrika og USA for å teste vaksinen i andre befolkningsgrupper. Totalt vil det være rundt 30.000 personer som deltar i denne fasen.
En utfordring er at med for lite smitte i befolkningen, vil det ta mange måneder før man har gode nok data for å sammeligne hvor mange vaksinerte som har blitt smittet av SARS-CoV-2 sammenlignet med uvaksinerte (kontrollgruppe). Av den grunn prioriterer de å inkludere personer som er mer utsatt for smitte, som folk i helsevesenet og andre som har mye nærkontakt med mennesker i sine yrker, men utprøvingen kan fortsatt ta lang tid før vi har gode nok data om effekt.
(Det noe mindre positive med denne vaksinen er at foreløpige studier viser at den gir vesentlig redusert mengde virus i lungene, men ikke i nese. Noe som kanskje betyr at selv om den kan forhindre sykdom, så kan vaksinerte som er smittet kanskje fortsatt smitte andre…? Det er et mindre problem om mange nok er vaksinerte og dermed immune uansett, men ikke helt optimalt.)
Planen er at AstraZeneca skal levere inntil 400 millioner vaksinedoser til europeiske land innen utgangen av 2020. I tillegg skal de levere 700 millioner doser til Storbritannia, USA og andre land, i tillegg til en milliard doser til India og andre ikke-vestlige land. Totalt er det altså snakk om to milliarder doser, samtidig som det ennå ikke finnes noen garanti for at vaksinen faktisk vil virke i mennesker.
Et par andre lovende kandidater benytter seg av mRNA-baserte vaksiner.
Ettersom Norge synes å ha allerede ha valgt en ikke-replikerende viral-vektor vaksine, er det mest sannsynlig den vi kommer til å få den dagen den er klar, men det pågår nå fase-3-studier også for vaksiner som bruker inaktiverte koronavirus, viral-vektor forskjølelsesvirus og altså mRNA. En vaksine som godkjennes for bruk må i tillegg til å være trygg også være minst 50 prosent effektiv, så det er ennå for tidlig å si når en vaksine vil være klar.
Kan jeg føle meg trygg på koronavaksinen?
Det var mye vaksineteori, men bør man da ta en eventuell kommende koronavaksine, eller er det best å la være?
Det er igjen et vanskelig spørsmål. Det er naturlig å være skeptisk til en slik vaksine, men jeg håper min lille gjennomgang av scenarioet fra svineinfluensapandemien i del 1 av denne bloggserien viser at det å unngå ukjente bivirkninger alltid må måles opp mot liv reddet, lidelse spart og øvrige samfunnsmessige konsekvenser.
Hvis 0,01 prosent av de som vaksineres mot koronaviruset får en alvorlig bivirkning, slik vi så med svineinfluensavaksinen, er det da verdt det? Vel, vanlig influensa har en dødelighet på 0,1 prosent. Det betyr at 1 av 1000 som smittes av influensavirus dør av det. Dette er i all hovedsak svært gamle mennesker. Dødeligheten for svineinfluensaviruset lå noe lavere enn for vanlig sesonginfluensa, muligens fordi en del eldre allerede hadde en viss immunitet mot H1N1 fra tidligere utbrudd da de var yngre, men rammet til gjengjeld også mye yngre mennesker. Målt i antall tapte leveår var det en ganske alvorlig pandemi, tross alt.
Vi er nå inne i vår tredje koronavirus-epidemi. Vi har hatt epidemier av koronavirusene SARS og MERS tidligere, men disse ble aldri til pandemier, slik SARS-CoV-2 er blitt. Årsaken til dette handler mye om dødelighet.
Dødeligheten for SARS ligger på 9,6 prosent, og for MERS på hele 34 prosent. Fordelen med svært dødelige virus er at de kan spores enklere, og ved å drepe sin bærer får de mindre mulighet til å smitte andre og spre seg. En potensiell pandemi av SARS eller MERS vil da altså nødvendigvis bare kunne skje med varianter som har mutert til å bli vesentlig mindre farlige. Og det er på mange måter det vi nå ser med SARS-CoV-2. Det er en variant av SARS/MERS-virusene som er mye mindre dødelig, men har til gjengjeld derfor også mye større potensiale for å spre seg. Det tok bare noen uker fra det først ble oppdaget i Kina, til alle land på kloden hadde smittede innbyggere.
Den nyeste analysen fra Folkehelseinstituttet (FHI) tyder på at dødeligheten i Norge fra SARS-CoV-2 og tilhørende sykdom med covid-19 er på 0,31 prosent. Det er altså noe over tre ganger så dødelig som vanlig sesonginfluensa er. Sagt på en annen måte så vil ca 1 per 300 som smittes dø av viruset. Men dette tallet varierer sterkt over ulike aldersgrupper, så i praksis er dødeligheten en del høyere hos eldre, og lavere hos unge. Likevel er det viktig å huske på at uten de strenge tiltakene med sosial distansering, håndvask, munnbind, forbud mot store forsamlinger og annet, så ville vi sett opp mot 5000 dødsfall fra covid-19 i løpet av 2020.
Tallet er heldigvis bare en brøkdel av dette, selv uten vaksine, men det har kostet oss mye.
La oss da si at dødeligheten hos unge er som en influensa er hos eldre, f.eks. at 0,1 prosent dør, mens en alvorlig, ukjent bivirkning rammer like hardt som med svineinfluensavaksinen, nemlig 0,01 prosent, er det da verdt å ta vaksinen? De fleste vil nok velge en sykdom foran død, så rent logisk er vaksinen fortsatt å foretrekke selv om man legger til grunn at bare 10 prosent av befolkningen vil bli smittet før eller senere. Velger man å ikke få vaksinen, gitt at den er svært effektiv, så unngår man riktignok risikoen for vaksinens hypotetiske bivirkning, men har da null beskyttelse mot viruset, og risikoen for død er dermed like stor som for en bivirkning fra vaksinen.
Det blir også feil å regne kun dødsfall som relevante i analysen, fordi det finnes ofte mange alvorlige konsekvenser fra sykdom som ikke nødvendigvis medfører død. Selv om bare rundt 1 per 2000 smittede dør av meslinger (som regel babyer), så får en del overlevende permanente hjerneskader som kan gi lammelser, døvhet og lignende. Rundt 30 prosent av de smittede får komplikasjoner som lungebetennelse eller annet som gjør at de må legges inn på sykehus. Og selv om «bare» rundt 2 per 1000 norske kvinner dør av livmorhalskreft forårsaket av HPV-virus, så opplever rundt 10 prosent å få beskjeden om at de har celleforandringer og må koniseres (kirurgisk fjerne/brenne vekt sykt vev), noe som gjør det vanskeligere for dem å å bli gravide og øker risiko for spontanabort.
Alt kan ikke måles i bare liv og død alene.
Ikke minst er vi i en situasjon hvor samfunnet er delvis lammet, med alvorlige konsekvenser for både økonomi og næringsliv, såvel som for gamle som ikke får se sine barnebarn og folk som lider under ensomhet og får større problemer knyttet til psykisk sykdom. Konsekvensene er mange og ofte alvorlige så lenge vi har et virus i omløp som nesten ingen er immune mot.
Dermed er det lett å argumentere ut fra et altruistisk perspektiv. Det å få en vaksine som er ny og dermed kan ha uoppdagede bivirkninger, er en handling som direkte vil føre til at mange rundt deg får det bedre, fordi hvis mange nok vaksineres vil vi kunne gjenåpne samfunnet igjen.
Konklusjon
Det er mange spennende og lovende vaksinekandidater under utprøving, og forhåpentligvis vil vi ha en vaksine mot det nye koronaviruset i løpet av 2021. Men selv om nye vaksiner testes grundig på tusenvis av mennesker, kan vi aldri være helt trygge på at det ikke vil finnes en ukjent og alvorlig bivirkning. Som med svineinfluensavaksinen så kan det være uforutsette negative effekter på enkelte genetiske populasjoner, eller i kombinasjon med andre forhold som avviker fra testpopulasjonen.
Men rent statistisk vil likevel en slik vaksine være testet på mange nok til at en eventuell bivirkning vil være mindre enn risikoen ved å ikke vaksinere seg. Det er selve fundamentet for å få en vaksine godkjent. Selv om man aldri kan garantere seg mot ukjente bivirkninger, kan man føle seg trygg på at risikoen ved å ikke vaksinere seg sannsynligvis vil være mye større. Dermed vil det være statistisk fornuftig å få vaksinen, selv om den er ny og utviklet relativt raskt.
Det er likevel viktig å huske på at å være skeptisk til en ny koronavaksine er vesentlig mer fornuftig enn å være skeptisk til vaksine i det ordinære vaksineprogrammet. Sistnevnte vaksiner har i all hovedsak vært brukt i lang tid på millioner av mennesker uten at det er avdekket alvorlige bivirkninger, så å være kritisk til disse er ren faktafornektelse.
Å være kritisk til en ny koronavaksine er derimot sunn intuisjon, men nettopp da er det viktig å sette seg grundig inn i saken. Fordi hvis man leser seg opp på de strenge kravene som skal tilfredsstilles før en vaksine blir godkjent, og forstår statistikken og matematikken i dette, bør vektskålen tippe i retning av at det er tryggere å ta vaksinen enn å ikke gjøre det.
For husk, selv om du selv kanskje ikke er spesielt utsatt for å dø av covid-19, er det mange i vårt lille land som er det. Og den beste måten du kan ta vare på de du er glade i, er ved å sørge for å være smittefri selv.
En vaksine er den beste garanti for at du vil være det.
Dette var del 2 av en serie på 3 bloggposter om korona og vaksiner.
Les del 1: Noen tanker sett i lys av svineinfluensavaksinen
Les del 3: Bør vi ha obligatorisk vaksinering?
The post Del 2/3 – Korona og vaksiner – Kan vi stole på en koronavaksine? appeared first on Saksynt.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
